Hvert år, når sommeren når sitt høydepunkt, når luften er fuktig og nesten ubehagelig varm, da kommer det liv i et to tusen år gammelt amfiteater. Køer med folk fra hele verden strømmer inn gjennom de urgamle passasjene, menn og kvinner i underlige silkekostymer leser av billetter kjøpt månedsvis i forkant.

Forestillingene starter når himmelen er en gradient av gul, rosa, blå. Over tribunene mørkner himmelen, månen stiger bak scenen, røyk stiger fra røykmaskiner, lyskasterne bringer liv til det som utspiller seg på den enorme scenen helt der fremme, og røyken lyses opp likt en glorie som omkranser amfiteatret.

Det er en stor begivenhet når slavekoret begynner med sin sang. Alt man kan se fra plassen utenfor er de to tusen år gamle steinveggene på arenaen. Grått, urgammelt, luften over gjort til en glorie av scenelys og røyk. Der inne skinner lysene opp sommernatten, under den røde månen et kaos av gyldne, hvite, røde kostymer, det hele som hentet ut fra en periodefilm fra gullalderen i Hollywood.

Og for de utenfor? Møysommelig planlagt scenografi erstattet med en livaktig indre forestilling av talløse menn, kvinner, barn; halvdøde av sult, brent av solen, kledd i filler, og deres eneste håp er et minne, og minnet lever i dem alle, selv i de som er født i fangenskapet.

Der inne utspiller det seg, det som er bevart i leirtavler risset inn med kileskrift og i papyrusruller dekket med gammelgresk og hebraisk. Et kor av jødiske slaver, ved breddene av Eufrat, som synger om sin lengsel for sitt hjemland.

Slavene er i lenker. Deres hjemland er bortenfor rekkevidde. Vakkert og fortapt. Tempelet i Jerusalem er ødelagt. Men tanker flyr på gylne vinger, og kommer til hvile på fedrelandets jord.

Inspirasjonen til Nabucco kom, i Giuseppe Verdis egen beretning, likt et lynnedslag, et skjebnemøte.

Det var vinter, snøen falt, og dekket Milano i et lag med hvitt. Verdi var uten håp, og det var ikke rart. Bare noen få år hadde gått siden han hadde mistet sin datter og sin sønn til sykdom, den ene etter den andre. Noen måneder etter sønnens død mistet han sin kone, og musikk levde ikke lenger i Verdis håpløse sinn.

Han var på vei ut av det gamle galleriet da han støtte på direktøren av La Scala-operahuset. De to bekjente beveget seg til operahuset sammen. Det var når de kom dit at direktøren, Bartolomeo Merelli, nærmest tvang et libretto i hendene på Verdi. Librettoen var av Solera, og Merelli kunne nesten ikke fatte Verdis nøling.

– For en vakker handling!

De befant seg i kontoret til Merelli. Blikket hans var fiksert på Verdi, og han insisterte på at det ganske enkelt var umulig å takke nei til muligheten til å sette musikk til dette librettoet.

– Ta det, sa Merelli. – Les det.

– Hva i djevelens navn skal jeg med dette? sa Verdi. – Jeg har ingen ønsker om å lese librettoer.

Merelli var ikke en mann som var tilfreds med et nei.

– Det skader deg ikke, sa han. – Du kan gi det tilbake til meg om du ikke er interessert. Men les det.

Verdi rullet sammen papirene, sa et kort adjø, og stormet ut. Gatene i Milano var dekket av et lag av nyfallen snøen. Noe som føltes som en sykdom av overmannende tristhet tynget ned Verdis skritt, og skrittene ble bare tyngre og tyngre. Da han kom hjem, som en kulminasjon på den voksende opphisselsen, smalt han librettoen i bordet.

Arkene blafret. Kanskje var det kraften i kastet, kanskje et plutselig trekk. Men de kom til hvile på et spesifikt ark.

Opphisselsen var som glemt. Blikket hvilte på ordene der på arket.

Va’, pensiero, sull’ ali dorate. O, tanke, fly på gyldne vinger.

Slavekoret bygger på bibelens salme 137, der jødene, etter Jerusalems fall og deres fangenskap under kong Nebukadnessar II av Babylon, sitter ved elvene i Babel og gråter ved tanken om Sion. De undres over hvordan de kan synge herrens sanger på fremmed jord, og de tenker over at Jerusalem aldri kan bli glemt, og det kan heller ikke de som rev byen til grunnen. “Salig er den som gjengjelder det du gjorde med oss. Salig er den som griper dine barn og knuser dem mot berget!”

Slavekoret i Nabucco er mindre voldsom, og i stedet preget av en mer dypgående tristhet og melankoli. Slavekoret er en drøm om noe som er tapt, en sorg over noe uoppnåelig, en dyp lengsel som manifesterer seg i en en vakker sorgesang som vedvarer tross tidens gang.

Den natten fikk ikke Verdi sove. Sorg hadde i lang tid fordrevet tanken om å skape, men den natten fikk han ikke ordene på slavekoret ut av sitt hode. Til slutt forlot han sin ensomme seng, og leste hele librettoen, og da han hadde lest den ferdig leste han den igjen, til han hadde lest den tre ganger.

Tross dette innfant han seg på kontoret til Merelli dagen etterpå for å levere librettoen tilbake.

– Vakkert, ikke sant? sa Merelli.

– Svært vakkert, svarte Verdi.

– Så sett det til musikk, sa Merelli.

– Nei, det kommer ikke på tale.

– Sett det til musikk, gjentok Merelli, som nok en gang viste sin manglende evne til å akseptere et nei. Han stappet arkene i lommen på Verdis frakk, før han dyttet Verdi ut av kontoret, og smalt døren igjen i ansiktet på ham.

Som Verdi selv sa: “Så hva annet skulle jeg gjøre?”

Nabucco ble en braksuksess etter urfremføringen den 18. juni 1842. Etter samlingen av Italia ble Va, pensiero nærmest til en uoffisiell nasjonalsang. Koret som sang i samstemt harmoni vitnet om brorskap, ordene om kjærligheten for sitt hjemland.

Giuseppe Verdi ble en stjerne.

I januar 1899, mer enn femti år senere, døde Verdi, 87 år gammel.

– Mitt navn er altfor gammelt, og altfor kjedelig, sa Verdi julen før sin død. – Det kjeder selv meg.

Når komponisten ble lagt til hvile ble 900 mennesker dirigert i en enorm korfremførelse av Va, pensiero. Klagesangen, inspirert av en periode av den dypeste sorg, som resonnerte med så mange, markerte avslutningen på en komponist som levde gjennom et turbulent århundre, fra Napoleon til brødrene Lumière. Og nå, mer enn hundre år senere, når sommeren når sitt høydepunkt, er de spesielt rike, de nettene da lyden av slavekoret driver ut fra den enorme scenen på det to tusen år gamle amfiteatret, og markerer at det er noe som vil leve evig.

Opprinnelig publisert i Filologen tidsskrift i 2023