Vissheten om at vi ikke lever for evig og alltid er en temmelig definerende del av vår identitet som (så langt) levende skapninger. Slik er det, enten vi vil det eller ei. Vi mennesker har ganske enkelt få andre alternativer enn å ta stilling til det faktum at våre hjerter en dag vil slutte å banke.
I den guddommelige komedie beveger Dante seg gjennom ulike sfærer av døde, i diverse stadier av lidelse. Mozart bruker sine siste dager på å skrive sin dødsmesse, overbevist om at han skriver den til sin egen begravelse. Akilles velger et kort, men sagnomsust liv, heller enn et langt og lykkelig liv som vil bli glemt. Theodor Kittelsen maler uhyggelige avbildninger av pesten som kommer smygende. Mary Shelley skriver i sin roman Frankenstein, om skapelsen av et nytt liv ved å stifte sammen det døde.
Ektemannen til Mary Shelley, den romantiske dikteren Percy Bysshe Shelley, skrev en sonette om storhetens flyktighet og menneskets dødelighet: “Ozymandias” forteller om en enorm, smuldrende statue som stikker opp fra den ensomme sanden i ørkenen. På statuen står det skrevet “’My name is Ozymandias, King of Kings: / Look on my works, ye Mighty, and despair!’”, hvorpå neste verselinje følger med “No thing beside remains.” Storheten til Ozymandias – det greske navnet på farao Ramses II – var kortvarig og falmende, og alt som vedvarer er fjerne minner.
Etter en noe uheldig båttur ble Percy Shelley begravd i den kunstnertette protestantiske kirkegården i Roma. Kirkegården står side om side med en pyramide bygget i overkant av et tiår før vår tidsregning. Pyramiden ble bygget som et gravkammer til en fyr ved navn Gaius Cestius (både Gaius og Cestius var forøvrig øverst på listen over populære guttenavn i Roma rundt den tiden). Gravkammerets utforming var inspirert av de egyptiske pyramidene, som på den tiden allerede var eldgamle.
Kheopspyramiden i Giza var faktisk verdens høyeste bygning, og ingen annen bygning kom til å overgå dens høyde før katedralbyggerne i middelalderens England kom på banen. Mennesket har alltid skuet opp mot stjernene, og i løpet av flere tusenvis av år var et gravkammer, et monument over menneskelig død, det som sto nærmest himmelen. I dag er dette monumentet over død det eneste som står igjen av verdens syv underverker. Mennesket forsvinner; døden vedvarer.
Død er en sentral konflikt i film, i dramatikk, og et fremtredende tema i poesi. Død likestiller en tigger med Julius Cæsar. Død står som evigvarende monumenter på landskapet. Dødsmesser står igjen som mesterverk i musikkhistorien. Død er seglet som bekrefter kjærligheten mellom Romeo og Julie.
Et dominerende aspekt av menneskers samfunn, er våre skikker rundt død og begravelse. Skal du begraves eller kremeres? Hvor mye tenker du på døden? Prøver du å ikke tenke på døden? Er vår flyktighet noe vakkert eller noe forferdelig? Går vi en uendelig tomhet i møte, eller et vårlig paradis fylt med sjokoladefontener, bilfrie byer og fraværende hangovers? Forhåpentligvis gir følgende topp-ti fun facts om døden deg et lite innblikk i variasjonen på menneskets syn på det hinsidige.
10:
I Kina har det historisk vært tradisjon å arrangere spøkelses-bryllup for de som dør ugift. Å dø ugift medfører visstnok ensomhet i det hinsidige. Derfor arrangerte familier giftemål mellom avdøde menn og kvinner dersom de ikke klarte å kapre noen hjerter i levende tilstand. Snakk om å gni det inn.
9:
Etter at Dronning Victoria ble observert av kjendispressen ikledd sørgesmykker for å minnes sin avdøde Prins Albert, opplevde disse makabre smykkene en aldri så liten renessanse. Dekorasjonen på smykkene var preget av memento mori-symbolikk, og gjerne innsatt med den avdødes hår. Dette fordi man forestilte seg at noe av en persons essens vedvarte i deres hår. Jeg lurer på hva som skjedde med essensen dersom den døde manglet hår. Spør for en venn1.
8:
I New Orleans kan et begravelsesfølge godt ende opp med å være en eneste vandrende jazzkonsert. Begravelsesfølge assosieres gjerne med sorg og tristesse, men jazzbegravelsene er derimot temmelig livlige greier; om et 17. mai-tog hadde fått barn med en danseglad jazztrio på Cosmopolite begynner vi å nærme oss jazzbegravelsene i New Orleans.
7:
På Madagaskar er det tradisjon å grave frem levningene etter sine døde omtrent hvert femte år, hvorpå man pakker dem godt inn i ny bekledning. Deretter er det full dans, og skjelettene i sin splitter nye outfit er selvfølgelig invitert (selv om de av ulike grunner må bli båret).
6:
I moderne tider velger noen å sette sin lit til at vitenskapen skal vekke dem til live når den tid kommer. Dette innebærer å bli fryst ned. Blant de som ryktes å være bevart på denne måten er Walt Disney. Nå sies det riktignok at det bare var hodet til Disney som ble fryst ned. Dermed, en gang i fremtiden, forvent å se det tinte, avkappede hodet til Mikke Mus sin pappa, klistret på en robotkropp.
5:
I Tibet blir de døde plassert på toppen av et fjell for å la dem bryte ned uhindret. Kroppen er tross alt bare et hult skall som føres tilbake til økosystemet. Det som er av betydning har allerede beveget seg videre. Dette er selvfølgelig avhengig av om den gjeldende avdøde Tibetaneren satte sin “personality over appearance”.
4:
Før fotografiet var det vanlig å lage et avtrykk av de avdødes ansikter. Denne kunne lages i gips eller i voks, og var gjerne en direkte avbildning av ansiktet til den avdøde. Dødsmasken til Napoleon står som en sterk kontrast til de ekstravagante og opphøyde avbildningene av ham da han fremdeles levde. Her var det ingen rom for jåleri og stormannsgalskap. Døden gjør oss alle til likemenn. Med mindre du dør fordi du har spist for mange fastelavensboller2. Da ler jeg av deg.
3:
Et kapell i Torino huser en dødsmaske av lin som angivelig fremstiller ingen ringere enn Jesus. Denne ble riktignok produsert på 1300-tallet, når en italiensk bonde med et bemerkelsesverdig Jesus-lignende ansikt og null ambisjoner avgikk med døden da han angivelig snublet over trøffelgrisen sin.
2:
Nettopp ferdig med drive-through bryllupet i Las Vegas når døden plutselig skiller dere ad raskere enn antatt? Fortvil ikke! En rundt 4 timers kjøretur unna venter din drive-through begravelse i Los Angeles! Sørgende kjører forbi den åpne kisten, som står utstilt i et vindu, for de tilfellene der sorgen ikke er sterk nok til å gå ut av bilen.
1:
Levninger av en fyr utstyrt med romersk krigsutstyr ble funnet begravd i Lofoten. Dessverre var nok begravelsen til vår nord-norske romer en laber affære. Hvorfor? Jo, i oldtidens Roma og Egypt var det vanlig å hyre inn profesjonelle sørgende, og man kan tenke seg at det var få i Nord-Norge som hadde den profesjonen som sitt levebrød. Profesjonelle sørgende gjorde et voldsomt leven ut av sin kjøpte og betalte sorg. Her snakker vi uling og tårer og draing i håret. Jeg undrer bare på hvorfor pantomime-begravelser gikk av moten?
Honourable mention:
Har du penger nok når du stryker med, burde du ha sørget for å få asken din skutt opp i verdensrommet. Det teksanske selskapet Celestis lar deg velge mellom å få din aske sendt i bane rundt jorden, til månen, eller ut i det dype verdensrommet. Romturisme i det hinsidige! Forrige utskytning, som fant sted i januar i år, sendte sine tause passasjerer i bane rundt jorden. Hvem var det som hadde dette som sin siste ferd? Jo, det var skaperen av Star Trek, samt hårlokker tatt fra likene av de avdøde presidentene George Washington, John F. Kennedy, Dwight D. Eisenhower og Ronald Reagan. For de økonomisk bevisste kan det også være et alternativ å få sine pårørende til å klistre asken på en nyttårsrakett, eller kanskje putte dem i en heliumballong.
1 Forfatteren av denne teksten har ikke så mye igjen på sitt hode, og er dermed (forståelig nok) bekymret for sin essens.
2 Kong Adolf Fredrik av Sverige døde visstnok etter å ha spist for mange fastelavensboller. Jeg ler av ham. Samtidig kan jeg finne det i meg å beundre en mann som sa seg tilfreds med tilværelsen mens han gjorde noe han elsket.
Denne teksten ble opprinnelig trykt i utgave 3/2024 «Identitet» av tidsskriftet Argument.